søndag 24. juli 2016

Grevinnen - Klubben

Del 1

INTRODUKSJON
«Nei», hulket hun. «Nei, jeg er ikke klar», hvisket hun sårt og så vekk.
    Naken og bakbundet rundt en firkantet stolpe, satt hun på knærne. Beina var også ført ut og bak stolpen og var festet sammen slik at hun i praksis ikke kom noen vei, men for å være sikker på at hun ikke skulle finne på å sige sammen, var det ført inn en liten trekantet pinne, med en skarp egg pekende oppover, inn mellom beina hennes.
    Kroppen var rød og stripete, der den hadde fått dosen av slag den dagen, men det var ikke noe av dette som var grunnen til hennes kvaler. Slagene hadde vært en berusende opplevelse, mye lik den hun hadde opplevd gang på gang i denne kjelleren.
    En høy mørk mann med langt krøllete hår som gikk godt ned i nakken, bøyde seg frem og tok et forsiktig tak rundt haken hennes og løftet den, nesten uten motstand fra eieren. «Du kan ikke sitte her evig», sa han rolig og så henne rett inn i de blodsprengte øynene.
    «Jeg vet, men jeg vet ikke hva jeg skal svare», hulket hun og forsøkte å vri seg vekk.
    «Jeg gir deg en time til, men da skal jeg ha et svar», sa han bestemt.
    «Ja, herre», svarte hun men så han egentlig ikke, til det var øynene for våte.
    Han slapp haken hennes og rettet seg opp. Hodet hennes falt automatisk ned og det lyse håret gled fremover igjen og dekket deler av ansiktet. Vakker kvinne, tenkte han for seg selv der han så på de fyldige brystene og det glattbarberte skrittet, men hun skulle bare visst, sukket han for seg selv. Han håpet hun valgte riktig, for han visste det kun var et riktig svar.
    «Kom», sa han til den andre kvinnen i rommet. En høy mørk kvinne som kun hadde på seg et halsbånd, et korsett som kun dekket maven, et par hvite hansker og to meget høyhælede sko. Hun så ned på kvinnen ved stolpen og smilte varmt, før hun spankulerte ut etter mannen.
    I det døren lukket seg og lyset ble slukket, satt kvinnen igjen og forsøkte å få orden på tankene. Det var lenge siden hun hadde tenkt på at hun satt bundet eller at hun var naken. For henne var ikke det lenger en unaturlig ting og akkurat nå hindret det fokuset hennes fra å forsvinne fra det som var viktig.
    Fortvilet, hevet hun hodet til det kom i kontakt med stolpen og hikstet høyt. Det var så vondt, så sårt. Hvorfor måtte dette skje henne? Sakte tvang hun seg til å bli rolig. Tvang vekk følelsene, selv om de presset seg frem gang på gang på egenhånd, og tvang seg til å tenke rasjonelt.
    Systematisk lot hun tankene gå gjennom det siste halve året. Dag for dag, uke for uke. Forsiktig begynte en formening og forme seg, rolig begynte bitene endelig og falle på plass og i det døren endelig åpnet seg, hevet hun hodet rolig og så rett opp på ham der han kom inn.
    «Nå?» sa han strengt.
    «Jeg har svaret, herre», sa hun med en ro hun knapt hadde følt før.

SJANSESPILL
Seks måneder tidligere.
Kvelden var ung, i det minste i øynene på tre unge kvinner. De hadde akkurat gått av toget på Liverpool stasjon i London. Det var som vanlig nok av folk og som vanlig også nok å passe på der de gikk av gårde. Å være synlig beruset var noe av det dummeste de gjorde, og i alle fall med det målet de hadde for øye denne gangen.
    «Hvor skal vi nå?» sa Nicole og kikket seg litt forvirret rundt.
    «Jeg tror vi skal hit», sa Jennifer og pekte mot hoved utgangen.
    «Og da har du tenkt deg hvor?» spurte Carina tørt, den siste av dem og den som hadde valgt å ta føringen.
    «Du sa det var rett sør for her», sa Jennifer og trakk på skuldrene.
    «Nede ved Monument, ja. Vi tar tuben noen stopp», svarte hun og satte mot nedgangen til undergrunnen.
    Etter å ha gått på kryss og tvers i trange korridorer, kom de ned på perrongen og fikk kastet seg på et vognsett som akkurat hadde kommet inn på stasjonen. Vognen de hadde kommet på var en del av Circle line og det var først på det tredje stoppet de skulle av.
    «Dere er sikre på dette?» hvisket Carina og så de to andre alvorlig i øynene. Hun hadde en mistanke om at hennes drømmer gikk mye lenger enn det de to andre var villige til og hun visste at om det var et sted hun kunne få det realisert, var det dit de nå var på vei.
    «Ja», svarte dem i kor, «selv om jeg må innrømme det hørtes litt skummelt ut», fortsatte Nicole og var synlig spent.
    «Tror du dem tar oss til fange?» spurte Jennifer og det var tydelig at hun var litt opphisset.
    Carina ristet rolig på hodet. «Jeg tror de kaster oss ut», sa hun. «For å være helt ærlig tror jeg vi hadde hatt mye større sjans på å finne noen som vil ha som billig underholdning oppe ved Somerset.»
    Nicole ristet på hodet. «Dette har vi vært gjennom før. Det er for mange billige golddiggers der oppe som er villig til å gjøre hva som helst for å få et bein på innsiden.»
    «I motsetning til oss?» spurte Jennifer forbauset.
    «Vel, vi kan jo bruke hodet», snøftet Nicole. «Dessuten vil jeg heller bli behandlet som en tøs og ikke bare kalt det», sa hun og rødmet av sin egen dristighet.
    «Jeg tror ikke vi er alene», sa Carina. «Det er nok mange der også.» Men ikke av samme type, tenkte hun for seg selv og kjente den varme følelsen i brystet av å bli kåt og opphisset.
    «Vel, på en måte må de jo få tak i dem.»
    «Sant.»
    Mer ble ikke sagt før Monument stasjon ble ropt opp over en sprakete høyttaler. «Kom», sa Carina og reiste seg.
    Borte ved døren ble de stående et øyeblikk mens vognen skranglet inn på stasjonen, noe Carina var glad for der hun kjente hvordan beina holdt på svikte under henne. Ta deg sammen jente, sa hun til seg selv. Går det som du vil, ser du ikke dagslys på mange måneder, men de tankene hjalp ikke nevneverdig.
    I stillhet, gikk de ut og opp på gata. Bortsett fra noen få pund til buss og t-bane hadde de så å si ingenting med seg. I det de kom ut, rettet dem på de korte skjørtene de hadde og passet på at blusen satt riktig.
    «Klar?» spurte Carina og trakk pusten der hun opp på «House of Fraser.»
    «Klar», svarte Jennifer, tydelig nervøs. «Men hvor er inngangen?»
    «Ut på siden her.» Carina nikket mot en dør noen meter lenger bort.
    Med bestemte skritt, for å ikke bli stoppet unødvendig og for å riste av seg litt av den usikre følelsen i kroppen, gikk dem bort til de kjempestore dørene og skjøv dem opp som om de eide dem. Til tross for at dette var midt i London sentrum, var døren ulåst, noe Carina var klar over ettersom hun hadde gjort noe forarbeid. Dørene videre inn var forventet å være låst bortsett fra den retningen de skulle.
    På innsiden var det en bred korridor inn med dører inn til forskjellige kontorer, en heis og en bratt trapp som gikk i sirkel oppover. Jennifer skulle til å trykke på knappen til heisen da Carina kjapt tok hånden hennes og holdt igjen.
    «Du vet ikke hva som møter oss når heisen kommer opp», hvisket hun. «La oss ta trappa. Vi skal kun til tredje etasje.»
    De andre var ikke uenige og ganske snart gikk dem rolig opp trappa. Kondisjon var ikke deres sterke side og de tok trinnene i meget forsiktig for ikke å bli slitne og andpustne. Etter noe som virket som en evighet, kom dem opp til tredje og ble stående et øyeblikk der heisen hadde kommet opp og lytte. Korridoren videre var mye smalere og kledd i rødt. På gulvet var det et rødt loddent teppe. Veggene hadde en rød tapet med mønster kun inngravert som endring i teksturen. Det eneste som ikke var rødt var lysene og taket.
    «Wow», hvisket Nicole. «Skal si dette var noe annet enn jeg hadde regnet med.»
    Carina kikket dumt på henne. «Det er bare en gang. Hva er det som er imponerende med denne?»
    «Se hvor stilrent det er. Tenk hvordan resten vil være.» Hun slo ut med hånden.
    Carina hvilte blikket et øyeblikk til på venninnen, før hun ga opp å forstå og rettet igjen konsentrasjonen mot korridoren. «La oss gå.»
    De gikk innover i bygget til de kom til enden. Her ble igjen Carina stående litt usikker.
    «Hva om vi ikke passer inn?» spurte Nicole. «Hva om alle går i ballkjoler.»
    «Eller er nakne», la Jennifer flatt til.
    «Stille», sa Carina og bestemte seg for å gå til høyre. «Vi finner det ut.»
    For hvert skritt de gikk, økte uroen i kroppen deres. Sakte begynte kommentaren til Nicole og presse seg på. Hva om dem ikke passet inn? Carina hadde ikke klart å se noen av medlemmene i denne klubben da de kom og gikk. Hun antok det måtte være en garasje et sted. Det eneste hun var sikker på var at det var rette stedet.
    Da de hadde kommet halvveis inn i korridoren åpnet en dør seg og en kvinne gikk bestemt ut i korridoren og kikket intenst på dem. Til tross for blottet skritt og pupper som strittet frem, godt hjulpet av et korsett, viste holdningen hennes at hun eide stedet, eller i det minste hadde et tonn av myndighet. Det eneste ekstra hun hadde på seg var et halsbånd rundt halsen og to meget høyhælede sko.
    «Og hva har vi her?» spurte hun bestemt.
    Alle tre hadde stått frosset i frykt frem til da, men stemmen hennes brøt det lille magiske øyeblikket der de tok innover seg den nakne kvinnen. Nicole og Jennifer ga fra seg et lite skrik, før de bråsnudde og løp det de klarte.
    Den fremmede enset dem ikke, men hadde blikket fortsatt boret inn i Carina. «Denne vei», sa hun og pekte bestemt mot et rom tvers overfor der hun hadde kommet ut.
    Carina kjente hjertet dundret. På en side hadde hun hatt lyst til å snurre rundt og løpe etter de andre, men samtidig. Kommentaren til Nicole hadde satt i gang noe. Hun tvilte mer og mer på om hun kunne gli inn blant klientellet. Om det i det hele tatt ville være mulig å sjekke opp noen eller om dette var et sted alle kjente alle. Kanskje dette var muligheten hennes? Kanskje det var dette som skulle til for at hun skulle få en ben på innsiden. Rolig, gikk hun et skritt frem, åpnet døren og gikk inn, tett fulgt av den andre kvinnen.
    Det var et lite rom. Langs den ene veggen sto en liten skrivepult med noe apparater på, ut over det var det tomt. I det samme de var kommet inn, løftet kvinnen en telefon som hang på veggen.
    «Send Sir Langley til rom 304», sa hun rolig. «Si at Michelle krever det.»
    Stående stille og vente, smugkikket Carina bort på Michelle. Kunne hun gi noen ordre når hun gikk kledd slik? Hvem ville denne Sir Langley da være? En vakt? Like etter åpnet døren seg og en høy mørk mann i en sort dress kom slentrende inn. Han gikk rolig på en måte som viste verden at han hadde hundre prosent kontroll.
    «Krever det?» flirte han og kikket på Michelle.
    «Jeg måtte få deg hit uten å måtte forklare for mye til de andre.»
    «Joda», han vippet lekent med det venstre øyebrynet, «du fikk oppmerksomheten min.» Han rettet fokuset mot Carina. «Og hva har vi så her?»
    «Hun og to venninner snoket rundt», sa hun og kikket stramt på Carina.
    Langley smilte lurt til Carina. «Og har denne kvinnen noe navn?» spurte han innbydende.
    «Carina», sa hun og merket blikket flakket mellom dem. Hvor ille ute var hun å kjørte nå? Dette kunne slå alle veier. Hun kunne bli kastet ut eller de kunne holde henne. Tanken på det siste gjorde igjen at hun kjente den varme følelsen i brystet.
    «Carina», gjentok han og smakte på navnet. «Og hva gjør så denne Carina her oppe?»
    Hun svelget tungt. «Jeg … vi … vel», stotret hun.
    Brått tok han kraftig tak i haka hennes og hun kjente hun smeltet. «Dere håpet kanskje det var noe alkohol å få? Noen å sjekke opp?» Hun sto bare med et salig blikk og halvt ristet, halvt nikket med hodet der det satt godt fast i hånden hans. «Er du klar over hva dette er for et sted?»
    «En sexklubb», svarte hun litt ullent i stemmen.
    At hun visste det og likevel hadde gått rett inn, hadde han ikke forventet. Litt forbauset slapp han henne og gikk et skritt tilbake. «Sjekk henne», sa han bestemt.
    «Ja, herre», svarte Michelle og tok et skritt frem. «Ut med beina», sa hun bestemt.
    Carina kjente hun rødmet fullstendig, men turte ikke diskutere. Her kunne prinsipper fort lukke en dør som ikke skulle lukkes. Med øynene låst på Langley, flyttet hun beina forsiktig fra hverandre og kjente hvordan Michelle bøyde seg frem og stakk to fingre inn i henne. Ikke før hadde hun trukket pusten da den brå følelsen kom i underlivet, før hun kjente de ble trukket ut igjen.
    «Søkk våt», sa Michelle tørt og tørket fingrene på blusen til Carina.
    Langley holdt blikket noen sekunder til, før han trakk opp et kort fra skjortelomma. «I morgen klokken fem», sa han og holdt det frem til henne. «Ikke et sekund for sent.»
    «Ok», sa hun og tok imot kortet.
    «Flott. Ut og ikke vis deg her igjen uten invitasjon.»
    «Selvfølgelig ikke», svarte hun og smatt ut døra så fort hun kunne.
    Langley ventet til han hørte de raske skrittene forsvant ned trappa. «Hva tror du?» sa han og kikket tankefullt på døra.
    «Hun var uvanlig vakker, men dialekten røper henne.»
    Forbauset kikket Langley på henne og løftet et øyebryn. «Du vil ha henne selv?»
    «Smake kanskje», svarte hun og smilte lurt til ham.
    «Får ikke du nok?» sukket han tørt. «Vel, samme det. Hent greven. Vi har en jobb å gjøre.»

Døra smalt opp og de to jentene løp ut, før de begge tok seg sammen i det de kom på utsiden. «Hva nå?» spurte Nicole der de gikk kjapt mot undergrunnen igjen. «Og hvor ble Carina av?» spurte hun forbauset i det hun kikket seg rundt og oppdaget at de bare var to.
    «Var hun ikke med oss?» spurte Jennifer og stoppet opp, før det gikk opp for henne hva som var skjedd. «Hun er igjen der oppe», sa hun forferdet.
    «Kom, vi kan ikke gå inn etter henne.»
    Motvillig lot Jennifer seg trekke med, men begge stoppet før de mistet døren av syne. Nå sto de akkurat slik at de kunne løpe om det kom noen, men ikke slik at de ble tatt igjen av førstemann som kom ut.
    Etter noen minutter roet de seg rolig ned, helt til døren gikk opp og Carina kom ut. De ville ikke gå henne i møte, men sto borte ved nedgangen til t-banen og vinket til henne. Carina gikk mot dem, men nesten ikke enset dem der hun mutt siktet seg inn på inngangen til t-banen.
    «Hva skjedde?» spurte Nicole i det de to andre slo følge med henne ned trappa.
    «Vil ikke snakke om det», svarte hun avvisende.
    «Å kom igjen, noe må ha skjedd», sa Jennifer.
    «Dere løp», sa hun snurt og styrte ned trappene.
    «Vi trodde du fulgte etter.» Nicole tok henne i armen. «Kom igjen. Hva skjer?»
    «Jeg skal hjem.»
    «Hjem?» sa de to andre i kor og stoppet opp. «Vi har akkurat kommet?»
    «Gjør som dere vil. Jeg er ferdig for i kveld.»
    Nicole slo ut med hånden, før hun trakk i Jennifer. «La henne dra. Vi stikker opp på Somerset.»
    Et øyeblikk sto Jennifer litt fortvilet, før hun lot seg trekke med. «Ok, men jeg vil ha den første mørkhårede vi finner.»
    Carina sukket og gikk på Circle Line tilbake til Liverpool stasjon.
 
Grevinnen - Del 2

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar